Endringene innen politikken har vært stor gjennom tiden. Det var kun menn som satt i regjering og storting rundt omkring i verden, og kvinnene kunne ikke påvirke hva som skjedde innen politikken.

Men tidene endret seg og etter en lang kamp her i landet, som startet på begynnelsen av 1900 tallet, for at nettopp kvinnene skulle få stemmerett startet. Lett var det ikke med den tidens syn på kvinner, da deres oppgave opprinnelig var å ta seg av hus og barn og hadde ingenting med politikk og gjøre.

Folkeavstemmingen

Folkeavstemmingen

Da det i 1905 ble bestemt i Stortinget at det skulle holdes folkeavstemming angående unionsoppløsningen med Sverige, ble det av Fredrikke Marie Qvam anmodet om at også kvinner kunne delta i avstemmingen. Det var stortingsrepresentant Berner som mottok forespørselen og den ble da avslått ganske fort. Reglene den gangen var at kun menn over 25 som ikke mottok det de kalte fattigunderstøttelse som kunne stemme. Det er vel det vi i dag kaller sosialhjelp. Det var ganske stor enighet innad i befolkningen både av menn og kvinner som mente at kvinnene måtte få lov til og delta. Avisene hadde også uttrykt enighet med at kvinnene måtte få stemmerett.Da tok organisasjonen Norske Kvinders Nationalraad med formann Gina Krog initiativ til at alle landets forskjellige kvinne organisasjoner skulle stille med en underskrift hver seg. Hun hadde godtatt argumentasjonen i fra Stortinget med at det ville forsinke og lage store problemer for avstemmingen om de lot kvinnene få delta. NKN hadde mange typer kvinne organisasjoner som de holdt styr på, husmor, avholds, sedelighet, misjon og stemme retts foreninger. Den første henvendelsen de så foretok til Stortinget hadde underskrifter i fra over 560 foreninger, den andre som kom noen dager senere hadde 28 foreninger til.

Mobilisering

Det ble på den samme tiden mobilisert for en stor underskrift kampanje under Landskvindenes Stemmeretts Forening, dette ble startet opp i Drammen av Drammens Kvinneraad og med Betzy Kjelsberg som ledet det hele der.Dette spredte seg fort utover i landet også til andre typer foreninger som så seg enige i dette oppropet. De fikk mye hjelp av menn i offentlige posisjoner som prester, lensmenn og ordførere. Resultatet ble nok en god del bedre enn de først kunne tenke seg, over 300 000 underskrifter ble det samlet inn totalt. Den første runden på rundt 240 000 underskrifter tok så styret i foreningen som besto av Welhaven- Gunderson, Kjølseth og Qvam og leverte til Stortinget. Det ble flere turer til Stortinget etter hvert som listene stadig kom inn og sluttantallet ble da de utrolige 300 000.

Det var en stor suksess for kvinne foreningene i Norge, de hadde klart alle disse underskriftene i løpet av ett par ukers tid midt på sommeren. Det var jo mange som var ute og reiste rundt omkring i landet men de klarte å engasjere utrolig mange allikevel. Dette var nok startskuddet som fikk kvinnene til og komme mer og mere inn i det politiske bildet i landet. I dag er det nok fortsatt en overvekt av menn i regjering og stortingskorridorene men kvinnene tar flere og flere verv i disse viktige postene.